Det virker som om du bygger opp til et poeng som ikke kommer, Stavrum. Vel, her er det: Somalierne representer den mest gammeldagse, anakronistiske strekningen innen islam. Derfor. Rett og slett.

Enig i at det er viktig å få innvandrere inn i arbeidslivet. Det er viktig for dem, og det er viktig for samfunnet. Det viser seg imidlertid at noen grupper er enklere å integrere på denne måten enn andre. Noen er mer tilpasningsdyktige og ikke minst villige til å tilpasse seg norsk arbeids- og samfunnsliv enn andre.

Forskjellene mellom de enkelte innvandrergruppene er så store, at språkproblemer og eventuell diskriminering fra arbeidsgivere ikke kan forklare dette fullt ut. Som det sies, mange grupper er ganske godt integrert og er i arbeid.

Ut fra Stavrums oppramsing, så kan det se ut som om skillet går ved religion. De opphavslandene som i henhold til denne lederen har de innvandrerne som er vanskeligst å få i arbeid, er alle muslimske. At kvinner fra disse landene er dårlig representert i arbeidslivet, kan knapt være noen bombe for noen. Om dette er frivillig eller ei, kan sikkert til en viss grad være individuelt. Men det er utvilsomt at en del av disse ikke får lov av mannen sin eller en annen familiær patriark. Man kan vel også gå ut fra at en del jobber i familiebedriften, uten at dette nødvendigvis har status som ansettelse. Det er noen grunner til at noen butikker kan holde lavere priser enn andre, og familie som arbeidskraft er en av dem. Dette gjelder både kvinner og menn. Men disse er i det minste i arbeid.

Så har vi en (riktignok sammensatt) gruppe innvandrere som absolutt ikke vil være en del av det norske samfunnet. De ser rett og slett ned på vårt levesett. Flere av disse sender familien tilbake til opprinnelseslandet, for at barna ikke skal bli norske. Landet som det het seg at det var for farlig for dem selv å oppholde seg i, er åpenbart bedre enn den ulykken som det ville være at barna blir besudlet av det norske samfunnet og den norske levemåten. Disse får vi ikke integrert uansett hva vi gjør, og jeg begriper ærlig talt ikke hvorfor de får lov til å være her i landet. De forakter oss nordmenn på en måte som er ubegripelig for de fleste av oss.

Også er det selvsagt slik at en del innvandrere rett og slett møter negative holdninger blant norske arbeidsgivere. Men dette burde jo i utgangspunktet ramme alle innvandrergrupper likt, så det forklarer ikke at enkelte grupper av asiatiske og afrikanske innvandrere faller mer eller mindre helt utenfor mens andre går veldig greit.

Jeg tror at dette rett og slett henger på den enkelte gruppe selv. Deres religiøse og kulturelle bakgrunn, og i hvilken grad de rett og slett ønsker eller ikke ønsker å bli en del av det norske samfunnet og bidra positivt. Vanskelig å se det annerledes, når man vet at folk fra India og Sri Lanka stort sett er i arbeid og er integrert, mens folk fra Pakistan og Afghanistan i følge Stavrums statistikk sliter mer. Det forteller i hvertfall at dette ikke henger på hudfarge og eksotisk opphav.

Mange kvinner som jeg jobber med fra Afrika, er snille å søte. Og jeg vil ikke bli betraktad som rasist, men jeg vet ikke om noen mere som bruker allt av egen meld ved egen sykdom, eller barnas sykdom. Vis man spør kan ikke mannen ta hand om barna mens du kommer deg på jobb, får man til svar: Nei han er ute med mennene på Cafe. Ofta er hører jeg om deres problemer med bidrag av olike slag.De forventer mye av de norske samhellet. Bare noen få av de jeg kjennner er stolte av å jobbe. Man må ha lov å forvente at alle som er friske og at om det er man eller kvinne spiller ingen roll må jobbe og fø seg selv. Og vi er desverre alt for flinke til å sy puter under armerne deres…

All statistikk viser at de som har bodd i Norge i mindre enn 5 år er de som sliter mest med å tilpasse seg (logisk nok). De fleste somaliere har ikke vært her særlig lenge. En del av de utfordringene vi nå har med Somaliere var også tilfelle den gang pakistanerne dukket opp her til lands, men etterhvert som vi “vennet oss til hverandre” gikk det jo egentlig ganske greit. Med målrettet arbeid og krav om gjensidig respekt og forståelse for hverandre skal vi nok greie denne utfordringen også. I USA har de lykkes svært godt med Integrering av Somaliere, og hvis de greier det, så gjør pinadø vi også.

Det er en enorm forskjell på de første pakistanerne som kom hit og de utfordringene som vi står overfor med somalierne. Pakistanerne som kom hit, kom for å jobbe og tjene penger. De var arbeidsomme, nøysomme og dyktige handelsfolk. De ble nok sett på som et fremmedelement i samfunnet, men det var hovedsakelig fordi folk i Norge ikke var vant til å se mennesker fra den delen av verden. Men man kan trygt si at de var en berikelse som satte farge på samfunnet vårt på en stort sett positiv måte. Dessverre har ikke alle som har kommet etter dem vært av samme støpning.

Somalierne kommer fra et land som har vært herjet av krig, slik at flere av dem har traumer som samfunnet vårt ikke har tatt på tilstrekkelig alvor. I tillegg har de vært langt mer innadvendte som gruppe, og mange er lite interessert i å bli en integrert del av det norske samfunnet. Mennene har all makt i hjemmet, og kvinnene har stort sett svært lite de skal ha sagt om noe som helst. Det er en utbredt oppfatning at “det norske” er en styggedom som de vil ha minst mulig med å gjøre, på grunn av det de oppfatter som umoral og gudløshet. (Jeg generaliserer litt her, men dette er utbredt selv om ikke alle er slik.)

Når disse har blitt mer integrert i USA enn her, så er det hvertfall delvis på grunn av det sosiale systemet. I USA må folk arbeide for å klare seg. I Norge har vi et sosialsystem som tar vare på dem som av ulike grunner ikke får seg et arbeide. Skal vi få til det som de har gjort i USA, så må det stilles krav i en helt annen skala enn det vi gjør. Mye av integreringsutfordringene kommer rett og slett av at vi på mange måter har et “for snilt” system i forhold til dem som ikke egentlig er interessert i å jobbe. Vi “belønner” på et vis de som ikke vil bidra, og det holder mange utenfor arbeidslivet. Slik blir de heller ikke kjent med det norske samfunnet, slik at fordommer mot nordmenn og det norske får gro.

Jeg syntes at alle som prøver å forstå noe av dette bør lese hva Amal Aden, en somalisk kvinne som har brutt ut av det somaliske miljøet, skriver. Man oppfatter det gjerne annerledes når det er en somalier selv som beskriver problemene. Det er ganske rystende lesing, og en bønn om at vi må se de vanskelighetene som somaliske kvinner i Norge opplever. Boken heter “Se oss”, og er ganske mye i vinden for tiden. Den fortjener å bli lest og bli tatt på alvor.

Når det gjelder somaliske kvinner og arbeid er den enkel og grei, somaliske kvinner står nederst på rangstigen i deres samfunn og brukes kun til avl. Somaliske menn utnytter systmet i norge og sørger for høy fødselsrate, slik at de da kan leve på sosiale goder. Generelt har jeg ingen motstand for våre nye landsmenn, men dette pakket av noen menn bør settes på fly og raskest retur med dropp over somalia.